lørdag 30. november 2013

Bare noen plutselige ord...


Det er noe i meg
som vokser seg sterkere
enn min egen kontroll.

Det er noe i meg
som hindrer meg
i å holde styr på
mine reaksjoner
og som får følelsene
til å rase. 

Er det sorgen
som gløder sterkere
fordi den ble forhindret
i å få brenne ut
som en nødvendig prosess?

Er det savnet
som vokser seg større
fordi en ikke kan få gå videre
uten å ha kjennt nok på det?

Kanskje er det de ordene
som har satt seg så godt fast
men som samtidig
har et behov for å bli hørt?

Eller er det følelsene
som sprenger på murene
jeg har jobbet så hardt
med å bygge?

Jeg har nok best av
å stanse litt på veien.
Møte, kjenne på og være i.
For livet mitt
kan aldri gå i fra meg.
Men det er så mye
som kan komme til
å trampe på
eller bygge stengsler
for fremtiden.

Ida Johanne Nova


Ord kan fortelle 
at muligheter finns. 
Men selv om 
de får fornuften med på 
at de er der 
et sted.
Så vil de aldri 
bli synlig 
hvis håpet 
og troen 
har forlatt.

Ida Johanne Nova 














Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar